Fredrik Mellem: Et lettelsens sukk

Valget til Europaparlamentet gikk bedre enn fryktet. Ytre høyre styrket seg marginalt, og langt mindre enn mange meningsmålinger spådde. Den parlamentariske situasjonen i Europaparlamentet er tilnærmet uendret, og mye tyder på at det nå går mot en ny periode for Ursula von der Leyen som president i EU-kommisjonen.

Kilde: European Parliament, via Verian

Det nasjonalistiske og populistiske ytre høyre har av naturlige årsaker store problemer med internasjonalt samarbeid generelt, men også seg imellom. Det ligger jo i den ekstreme nasjonalismens natur å mene at egen nasjonalisme er sunn, rettferdig, nødvendig og bra, mens andres nasjonalisme er usunn, urettferdig, unødvendig og dårlig. Dette kommer til uttrykk i splittelse og uenighet disse partiene imellom. Frankrikes Marine le Pen vil ikke lenger være i samme partiallianse som Alternativ für Deutchland og heller ikke med Victor Orbáns parti; Fidesz.

De grønne, sosialdemokratene, de liberale og de konservative regnes som de mest pro-europeiske gruppene. I det nye parlamentet vil det fortsatt være sånn at de konservative og sosialdemokratiske gruppene må finne sammen med enten de grønne eller de liberale for å snekre et flertall. Akkurat slik det har vært i den femårsperioden vi har bak oss.

Selvfølgelig er det bekymringsverdig at høyrepopulistene gjorde det godt i store land som Frankrike og Tyskland, men de politiske trendene er ikke like i alle land. I Danmark ble for eksempel  Socialistisk Folkeparti (SF) for første gang største parti i et valg. I Europaparlamentet er SF en del av den grønne gruppen. Også i Sverige og Finland har sentrum/venstre gjort et godt valg. Sverige leverte omtrent samme resultat som for fem år siden. Sosialdemokratene i Nederland gjorde et stort comeback ved dette valget. Dette er bare noen av flere eksempler på trender som peker i motsatt retning.

Det som kan bli en utfordring er hvis den konservative gruppen EPP (European Peoples Party) pådrar seg en større strekk i laget. Dette er gruppen Høyre og KrF ville ha tilhørt om Norge var medlem i EU. Partiene i denne gruppen opplever i ulik grad konkurranse fra høyrepopulistiske partier på hjemmebane. Hvis flere av de nasjonale partiene gjør som de konservative i Storbritannia har gjort etter brexit, kan det bli vanskeligere å holde flokken samlet. Tory-partiet i Storbritannia er knapt til å kjenne igjen, etter at det nå i en åtteårsperiode har løpt etter velgerne til Nigel Farage og UKIP/Brexit-party/Reform UK. Men er det sannsynlig med en slik utvikling? Tory-partiet ser ut til å gå på tidenes nederlag og har mer enn nok med å sikre seg posisjonen som nest største parti i det neste parlamentet.

Et viktig poeng er at fremgangen for ytre høyre ville vært betydelig mer problematisk for EU for fem år siden. Flere av disse partiene var da inspirert av brexit og agiterte høylytt for å ta eget land ut av EU. Nå – fortsatt inspirert av et katastrofalt brexit – har pipa fått en helt annen lyd. Nå er politikken både mer lavmælt og handler om å reformere EU innenfra. Storbritannias problemer lokker ingen andre, og oppslutningen om EU-medlemskapet har økt til rekordnivåer i samtlige medlemsland.

Det er nå en vanlig oppfatning i Storbritannia at de gjennom brexit har påført seg selv vedvarende økonomiske sanksjoner. Det har gjort inntrykk over hele Europa. Det burde på et eller annet tidspunkt også bli notert av våre hjemlige EØS-motstandere, men det er kanskje å håpe på for mye?

Fredrik Mellem

Generalsekretær i Europabevegelsen