Trumpisme på norsk

I Norge hersker flere ulike parallelle virkelighetsoppfatninger rundt EU og europeisk politikk.

Av Fredrik Mellem, generalsekretær i Europabevegelsen. Innlegget var først på trykk i Dagsavisen, 20. januar. 

Trumpismen er ikke som andre ideologier, med klare samfunnsmål og definerte politiske virkemidler.

Nasjonalisme, motstand mot internasjonalt samarbeid, samt faktaresistens, vitenskaps- og virkelighetsfornektelse synes å være de viktigste elementene i trumpismen. Sannheten er hva som behager deg og dersom fakta ikke passer med virkeligheten kan trumpister gjerne slå i bordet med «alternative fakta,» slik Donald Trumps tidligere pressesekretær, Kellyanne Conway, har oppnådd herostratisk berømmelse for.

Vi som jobber med informasjons- og opplysningsarbeid om Europa og europeisk politikk er kanskje dem som mest systematisk møter trumpistiske forestillinger her i Norge.

I Norge hersker flere ulike parallelle virkelighetsoppfatninger rundt EU og europeisk politikk som er helt enestående for Norge, og som helt klart er i strid med den faktiske virkeligheten.

I Europabevegelsen må vi på daglig basis utestenge folk på sosiale medier.

Det er helt dagligdags at vi blir omtalt som landssvikere. Et synspunkt som innebærer at nærmere 80 prosent av alle europeere er landssvikere. Vi møter folk som fremmer bastante påstander om at EU-samarbeidet handler om å fullføre Hitlers, Napoleons eller Stalins prosjekter.

Dette er riktignok de mest hysteriske aktørene, men det er forholdsvis mange av dem. Ved en kikk i kommentarfeltene på Facebook hos organisasjonen Nei til EU, skal en heller ikke lete lenge før en finner eksempler på virkelighetsoppfatninger langt på siden av den faktiske virkeligheten, uten at organisasjonen synes interessert i å gjøre noe som helst med det.

Den kanskje mest utbredte vrangforestillingen er at medlemslandene i EU, herunder våre naboland Sverige, Finland og Danmark, ikke er selvstendige stater. En skulle tro at Storbritannia nettopp ettertrykkelig har bevist det motsatte, og at medlemslandene når som helst kan velge å melde seg ut. Det er selvsagt bare suverene stater som unilateralt kan ta slike beslutninger. Dette alene burde være tilstrekkelig uttrykk for at medlemslandene er suverene stater.

Det fremgår selvfølgelig også av EUs traktater.

Faktum er selvfølgelig at EU ikke er en føderasjon, men en konføderasjon der medlemsstatene er suverene stater. Det er medlemslandene som styrer EU. Ikke omvendt. Likevel er det såpass utbredt i Norge å insistere på en annen virkelighetsoppfatning at en må kunne slå fast at Norge, i alle fall på dette området, er rammet av utstrakt trumpisme. «EU har forsøkt å gjøre det vanskelig for Storbritannia å melde seg ut,» synes å være en utbredt oppfatning.

Nei, EU har ikke gjort noe som helst for å hindre Storbritannia å melde seg ut, og hadde heller ingen muligheter for det. Om ikke Storbritannia hadde vært så opptatt av å forhandle om å beholde mange av medlemsfordelene, ville utmeldelsen vært nokså raskt effektuert.

En annen utbredt norsk forestilling i strid med virkeligheten er at brexit har ledet til at flere land står for tur til å melde seg ut av EU, og at EU er i ferd med å gå i oppløsning. Faktum er at oppslutningen om EU-medlemskapet i de gjenværende medlemslandene er på sitt høyeste på 40 år, og at flere nye land står i kø for å bli medlem. Nord-Makedonia og Albania har startet medlemskapsforhandlinger. Det er derimot ting som tyder på at Storbritannia og Nord-Irland knaker i sammenføyningene som følge av brexit. Skottland ønsker å bli en selvstendig stat og medlem i EU. Nord-Irland er for alle praktiske formål etterlatt i EU gjennom brexitavtalen og en irsk gjenforening har fått fornyet aktualitet.

Gibraltar tar også skritt vekk fra London i retning EU, og blir nå medlem av Schengen.

«EU eksisterer for at Tyskland skal dominere Europa,» er en annen gjenganger i det alternative univers hvor mange hard core eurofobe nordmenn befinner seg. I virkelighetens verden er Tyskland det medlemslandet som etter folketall er klart mest og betydelig underrepresentert i alle EUs organer, mens lille Malta er mest overrepresentert.

At et EU-medlemskap vil innebære avfolking av distriktsnorge, nedlegging av distriktsarbeidsplasser og avvikling av landbruket er annen underliggende og seiglivet trumpistisk påstand. Sannheten er at det som var en stor norsk fiskeforedlingsindustri i distriktene, har forsvunnet nettopp fordi vi ikke er medlem av EU og/eller fordi foredlede fiskeprodukter ikke er omfattet av EØS-avtalen. Derfor blir norske fiksefangster levert rett til EU-land for foredling og skaper arbeidsplasser der. Østerrike er, som Norge, et høykostland med mange små bruk og landbruk i fjellandskap. Østerrike har vært medlem i EU i 26 år uten å miste dette, og har fortsatt et høyst levende småskalalandbruk.

Det finnes små aktører både til høyre og venstre for folkeskikken som forfekter nokså spesielle virkelighetsoppfatninger.

Det er ikke noe spesielt for Norge.

Det som derimot er et helt særnorsk fenomen er Senterpartiet. Ikke noe annet europeisk land har et agrarnasjonalistisk parti som insisterer på at de er et sentrumsparti. Senterpartiet er det eneste norske partiet som ikke ville hatt noen sjanse til å finne likesinnede partifeller i Europaparlamentet.I alle fall ingen som de ville ønsket å vedkjenne seg noe slektskap med. Senterpartiets primære utenrikspolitiske virke synes å være å vanne og gjødsle trumpistiske forestillinger om internasjonalt samarbeid generelt, og om EU-samarbeidet helt spesielt. At Senterpartiet er hovedkilde til særnorske og trumpistiske virkelighetsoppfatninger om det europeiske samarbeidet kan det neppe være tvil om.

Norge er ikke USA og det er neppe noen fare for en snarlig voldelig storming av Stortinget.

Men trumpismen startet ikke med Donald Trump. Det startet for mange år siden ved at det republikanske partiet så seg tjent med å holde seg inne med ytterliggående grupper og derfor har avstått fra å korrigere deres falske virkelighetsoppfatninger.